I do not need to search deep to find what I treasure, be it materialistic or intangible treasures. In this context it is the former, the tangible object, I discuss. I often work with found objects in my artwork, be it a weather-worn wooden plank, a single card left out of its mother deck or archival imagery. I am interested in questioning the potential value in the discarded and overlooked, e.g. can an object be seen as an ethnographic representative of the place where it was found? Can it say something about those who left it behind or even the person who not just found it but also chose to collect it, bring it with them and potentially develop it into a piece of art? My perhaps most treasured object, I think may offer the answer 'yes' to all the above questions. My most treasured object has no monetary value yet it is so valuable, it is in fact invaluable.
'Stuff' is rarely associated with value and sometimes causes unwanted ‘clutter’.
However, sometimes, stuff ends up in art galleries in order to share stories.
Whether you can physically hold them in your hand like an object, or you hold them in your heart like a memory of a moment – hold on to your treasures.
•
Eg treng ikkje leita djupt for å finna det eg verdset, enten det er materielle ellerr
uhandgripelege skattar. I denne samanhengen er det det første, det handgripelege, eg snakkar om. Eg arbeidar ofte med funne gjenstandar i kunsten, enten det er ein værbitt treplanke, eit enkelt kort som er etterlaten frå kortstokken sin eller historiske bilder. Eg er interessert i spørsmål om potensiell verdi hjå det forkasta og oversette, f.eks. kan ein gjenstand sjåast som ein etnografisk representant for staden den blei funnen? Kan den seia noko om den som etterlot det eller til og med personen som ikkje berre fann den men også valgte å samla på den, ta den med seg og potensielt utvikla den til ein kunstverk? Mitt kanskje mest verdifulle objekt, trur eg kan gi svaret ‘ja’ på alle spørsmåla ovanfor. Min dyrebare gjenstand har ingen økonomisk verdi, men den er så verdifull at den faktisk er uvurderleg.
‘Ting og tang’ er sjeldan assosiert med verdi og kan vera årsak til uønska rot. Men nokon gonger hamnar ting og tang i kunstgalleri for å fortelja historiar. Enten du fysisk kan halde dei i handa som med ein ting, eller du held dei i hjarta ditt som med eit minne om noko – så hald på det du verdset.
News • updates
‘What do you treasure?’ This was the question asked by artist Ruth Ewan via Laing Art Gallery where she was to curate the upcoming exhibition ‘These Are Our Treasures’. Perhaps this particular question caught my attention because I instantly knew I had an answer to the query. During my master's major project I investigated the theme of memorialisation and asked questions such as, whether we need physical objects in order to commemorate someone or something as a means of processing the memories. One of the objects I worked with was my old notebook from when I was 8 years old. The book gives an insight into a child’s mind and everyday situations and several pages show evidence of shared moments with others. One of them is represented by my grandfather, more precisely his own handwriting that lists random words in what appears to be a game of words. I have fond memories of time spent with him and this particular evidence of shared moments is what makes this notebook an invaluable treasure to me.
You may have guessed, that it was this notebook (images above) I described when I replied to the public open call from Laing gallery and is why I recently made a special delivery to – and will be attending the private view opening of – the exhibition ‘These Are Our Treasures’ in Newcastle next weekend. In the last couple of years, I have been lucky enough to exhibit art in several places, and now 8-year-old Åse will also be exhibiting. To say that she will exhibit art is an exaggeration. Åse and 'farfar' will exhibit in Newcastle.
Read more here:
•
‘Kva verdset du?’ Dette var spørsmålet som kunstnaren Ruth Ewan stilte via Laing Kunstgalleri der ho skulle kuratere den komande utstillinga ‘These Are Our Treasures/Dette er våre skattar’. Kanskje fanga dette spørsmålet merksemda mi fordi eg umiddelbart visste at eg hadde eit svar på spørsmålet. I masterhovudoppgåva mi drøfta og researcha eg temaet minnesmerking (‘memorialisation’ er vanskeleg å oversetta godt) og stilte spørsmål som, treng me fysiske gjenstander for å minnast nokon eller noko som eit middel for å prosessera minner. Ein av gjenstandane eg brukte i arbeidet var ei gammal notatbok frå då eg var 8 år. Den gir innblikk i eit barns sinn og kvardagssituasjonar, og fleire sider er bevis på delte stunder saman med andre. Ei av dei er representert av min farfar, nærare bestemt med hans eiga handskrift, som viser tilfeldige ord lista opp i det som ser ut til å vera ein ordleik. Eg har gode minner fra stundene eg tilbrakte med han, og dette beviset på ei stund saman er noko av det som gjer denne notatboka til ein uvurderleg skatt for meg. Du har sikkert gjetta det, at det var denne notatboka (bileta ovanfor) eg beskreiv då eg svarte på utlysinga fra Laing galleri, og det er derfor eg nyleg har levert ei verdifull vare til – og neste helg skal delta på vernissasjen for – utstillinga ‘These Are Our Treasures’ i Newcastle. Dei siste par åra har eg vore heldig å få stilla ut kunst fleire stader, og no skal også 8 år gamle Åse stilla ut. Å sei at ho skal stilla ut kunst blir å overdriva. Åse og farfar stiller ut i Newcastle. Meir om utstillinga: https://laingartgallery.org.uk/whats-on/these-are-our-treasures-what-are-yours
Activities
Since my last post, it has been even warmer in London, in fact, it reached record heights, something we should be alarmed about. We have coped but in slow-mo. It is not easy to do much in an almost suffocating heatwave, but I have tried to focus on my woodcut and I am currently carving and preparing for the final layer of the (so far) four-layer reduction print. As I try to carefully carve away small details I notice that the woodblock is starting to wear and tire of the process which is an indicator that finalising is approaching, hopefully at the beginning of next week. If anything, it is probably perfect drying weather for printing.
•
Sidan mitt forrige innlegg har det vore enno varmare i London, faktisk nådde me rekordmålingar, noko me burde vera urolege over. Me har klart oss fint, men det har gått sakte. Det er ikkje lett å gjera så mykje i ei nesten kvelande hetebølge, men eg har prøvd å fokusere på tresnittet mitt og held for tiden på å kutte og forberede det siste laget av dette (til no) firelags reduksjonstrykket. Medan eg arbeider med å skjera bort små detaljer, merkar eg at treplata byrjar å bli sliten av prosessen, noko som er en indikator på at ferdigstillinga nærmar seg, forhåpentlegvis i byrjinga av neste veke. For å sjå på det positive er det sannsynlegvis perfekt tørkevær for trykking.
Recommenations
This weekend marked the one-year anniversary since I went to Folkestone with ‘Modern Nature I, II, III & IIII’ to be showcased during the first half of the biennial as part of Folkestone fringe’s ‘Subplot’. The series of four artist’s maps is inspired by and dedicated to the late multidisciplinary artist Derek Jarman who in 1994 died from AIDS-related deceases. I have since then seen a lot of publications that deal with this heavy theme, perhaps mainly how and when it arrived – it seemed not only to shock but also to divide the public and create stigma towards gay people. On the other hand, it created a strong community amongst those affected who finally saw some strong advocates such as Princess Diana, and 'The Freddie Mercury Tribute Concert' that was frronted by some of the greatest musicians of its time.
I have seen theatre plays, movies, tv dramas and documentaries, and while I would like to recommend them all, the three-part BBC documentary ‘AIDS The Unheard Tapes’ places the theme in perspective, both a historically educational perspective but also a human perspective. I think we have a lot to learn from history, including how we handled this crisis both politically, as a society and individually. Perhaps some forgot to see the individuals because stigma towards a group blinded the view.
Nothing can be solved with stigma.
•
Denne helga var det eitt år sidan eg reiste til Folkestone med ‘Modern Nature I, II, III & IIII’ for å stille ut under første halvdel av biennalen, som ein del av Folkestone fringe sin ‘Subplot’. Serien med fire kunstnarkart er inspirert av og dedikert til den avdøde tverrfaglige kunstnaren Derek Jarman som i 1994 døydde av AIDS-relaterte sjukdommar. Eg har sidan den tid sett mange utgjevingar som tar føre seg dette tunge temaet, kanskje hovedsakleg korleis, og når det ankom – det verka ikkje berre som det sjokkerte, men også splitta folket og skapte stigma mot homofile. På den andre sida skapte det eit sterkt fellesskap blant dei råka som til slutt gjorde at sterke talspersonar som t.d. prinsesse Diana og hyllestkonserten 'The Freddie Mercury Tribute Concert' kor nokre av samtidas største musikerane fronta saka. Eg har sett teaterstykker, filmar, tv-dramaer og dokumentarer, og sjølv om eg vil anbefala dei alle, set den tre-delte BBC-dokumentaren ‘AIDS The Unheard Tapes’ temaet i perspektiv, både eit historisk lærerikt perspektiv, men også menneskeleg perspektiv. Eg trur me har mykje å læra av historien, inkludert korleis me handterte denne krisa både politisk, som samfunn og som individ. Kanskje nokon gløymde å sjå individa fordi stigma mot ei gruppe blenda synet. Ingenting kan løysast med stigma.
Comments