An ode to Hardanger
- aasevikse
- 30. juli
- 6 min lesing
Norsk tekst under
I just read something lovely, which I recognised myself in. About finding a place, or, about finding yourself in a place.
This is: an ode to Hardanger.
Today marks exactly one year since I closed the door behind me for the last time. The door to a red-brick house in Whitley Bay, on the northeast coast of England.
Thus, it is also one year since I could officially call Øystese ‘home’. It was not until two months later that I really felt that this strange concept was now connected to Hardanger. After spending the first month in our new house at Gartveit unpacking, placing items, moving things, etc., I went on an artist residency in Iceland for one month. It was when I was about to leave that I had to let it sink in, get a taste of this new – area, the place – that would now be home.
Where did it all start? I do not know exactly. But I recognised myself in the answers to the questions that I sent to Reidun Horvei, an artist colleague at arts organisation Harding Puls whom I interviewed in connection with HP's Artist of the Month.
– I want to live here one day, I thought. It was as if the landscape chose me long before I realised it.
Reidun was 7 years old when she had this thought, I was 42 when it struck me, she was in Utne and I was in Øystese. Certainly in two different decades, but also certainly with the same view: houses with flowers in the gardens and 'views of fjords and mountains.'
I lived in a very nice place at the time, the previously mentioned Whitley Bay. With beaches as far as the eye could reach, filled with happy hopping dogs, people saying 'g'morning' and 'lovely day eh?!', stylish surfers and not least bathers of all shapes and sizes – in all kinds of weather. We always enjoyed it there, and we could have stayed there forever. But it is exactly then, when you do not see an end date, that you have to ask yourself whether you should stay, or return someday. And if so, when is that day? It would never have been right to move if we had waited until we did not enjoy it anymore. And then it might have been too late.
We were approaching 10 years of living abroad, we could go out on a high note, we started to turn our sight back to Norway. It could certainly have been anywhere, and it was both purely coincidental and quite purposeful – maybe even predestined if you believe in such things – that it was a green house from 1965 on Gartveit in Øystese with a view of the fjord and mountains, where we were to settle. To everyone who asks, has asked and will certainly keep asking as long as we live here: no, we have no connection to Øystese. The exception is that June day in 2023, when I met my friend and former glassblowing colleague Silje Syse from Ulvik on the Øystese beach. While her daughter was bathing and we were chatting, I gazed around at all the beauty and said I could have lived here.
Or maybe the bonds were forged even further before, when we fell in love with Lofthus, and traveled to the Morell (Wild Cherry) Festival year after year and found something magical between fruit trees and high mountains. The first time in 2008 and the last time now, just a few days ago, in 2025.
Reidun says it so incredibly well that I have to quote her again (with approval)
'Hardanger has something very special about it – it lies in the light, in the silence, in the resonance between fjord and mountains and the people who live here.'
I place this alongside a comment from a Hardanger woman we met when we were picking up an old stove. Whether she contemplated what we said – that the people from hardanger (Harding) had welcomed us well – I do nott know, but she thought that was a good thing since they could be a bit quiet, sullen or difficult to approach. Maybe that is the silence they are talking about, and if so, that may be where the magic lies. Because if silence can make you feel welcome, then both you and they have done something right.
Whatever it was, whatever it is, I feel at home here. And that is probably the most magical thing a place can give you. Innit?
•
Ode til Hardanger
Eg las nett noko utruleg fint, som eg kjende meg igjen i. Om å finna ein stad, eller, om å finna seg sjølv ein stad.
Dette er: ode til Hardanger.
I dag er det nøyaktig eitt år sidan eg lukka døra bak meg for siste gong. Døra til eit raudbrunt mursteinshus i Whitley Bay, på nordaustkysten av england.
Dermed er det også eitt år sidan eg offisielt kunne kalla Øystese for ‘heime’. Men det var ikkje før to månadar seinare eg verkeleg kjende at dette merkverdige begrepet no var knytta til Hardanger. Etter å ha brukt den fyrste månaden i nytt hus på Gartveit til å pakka ut, sette på plass, flytte på ting osb reiste eg på kunstnaropphald til Island i éin månad. Det var då eg skulle reise derifrå at eg måtte la det søkkja inn, smaka på dette nye – området, staden – som no skulle vera heim.
Kor starta det heile? Eg veit ikkje heilt. Men eg kjende meg så godt att i svara på spørsmåla eg sende til Reidun Horvei, ei kunstnarkollega i Harding Puls som eg intervjua i forbindelse med HP sin Månadens Kunstnar.
– Her vil eg ein gong bu, tenkte eg. Det var som om landskapet valde meg lenge før eg skjøna det sjølv.
Sjølv var Reidun 7 år då denne tanken kom til henne, eg, 42, ho stod i Utne og eg stod i Øystese. Heilt sikkert i to ulike tiår, men også heilt sikkert med det same utsynet: hus med blomar i hagane og 'utsyn over fjord og fjell.' (Sitat R. Horvei)
Eg budde på ein veldig fin stad på den tida, den tidlegare nemnde Whitley Bay. Med strender så langt auga kunne rekka, fylt av hoppande glade hundar, menneske som sa 'g'morning' og 'lovely day eh?!', stilige surferar og ikkje minst baderar i alle former og fasongar – i all slags vêr. Me mistreivst aldri, og me kunne blitt der for alltid. Men det er nett då, når du ikkje ser ein endedato at du må spørja deg sjølv om du skal bli, eller venda attende ein gong. Og når er dét i så fall? Det hadde aldri passa å flytte, dersom me skulle ha venta til me mistreivst. Og då hadde det kanskje vore for seint.
Det byrja å nærme seg 10 år i utlendingskap for oss, me kunne gje oss på topp, me byrja å venda blikket attende mot noreg. Det kunne heilt sikkert ha vore kor som helst, og det var både reint tilfeldig og ganske målretta – kan hende til og med predestinert dersom ein trur på slikt – at det vart eit grønt hus frå 1965 på Gartveit i Øystese med utsyn over fjord og fjell, kor me skulle slå oss ned.
Til alle som spør, har spurt og heilt sikkert kjem til å spørja så lenge me bur her: nei, me har ingen tilknyting til Øystese. Unntaken den junidagen i 2023, då eg traff mi venninne og tidlegare glasblåsarkollega Silje Syse frå Ulvik på Øystesestranda. Medan dotter henna bada og me prata, såg eeg meg rundt meg på alt det vakre og sa 'her kunne eg ha budd.'
Eller kan hende banda vart knytte enno lenger før, då me forelska oss i Lofthus, og reiste på Morellfestivalen år etter år og fann noko magisk mellom frukttre og høge fjell. Første gong i 2008 og siste gong no, for nokre dagar si, i 2025.
Reidun seier det så utruleg fint at eg må sitere ho igjen (med godkjenning)
'Hardanger har noko heilt eige ved seg – det ligg i ljoset, i stilla, i etterklangen mellom fjord og fjell og menneska som bur her.'
Dette set eg ved sida av ein kommentar frå ei Harding me traff då me skulle henta ein gamal vedomn. Om ho stussa på det me sa – at hardingane hadde teke godt i mot oss, – veit eg ikkje, men ho meinte at det var bra sidan dei kunne vera litt stille, mutte eller vanskelege å koma innpå. Kan hende det er den stilla dei snakkar om, og då er det vel også der det ligg ein slags magi. For dersom stilla kan få deg til å kjenna deg velkomen, har vel både du og dei gjort noko rett.
Kva det no enn var, kva det no enn er, eg kjenner meg heime her. Og det er vel i grunn det aller mest magiske ein stad kan gje deg.
•
Kommentarer