top of page

international women's day 24

kvinnedagen, 8. mars 24 (norsk versjon under)


Each year, I dedicate a project to a pioneer woman and this year is no exception.

Anna-Eva Bergman (1909-1987) was a Norwegian artist who was a pioneer in her work with gilding (silver- and gold-leaves) in a contemporary way of expressing art. She preferred to be referred to as an artist who abstracts rather than her art as being abstractive. International in many ways, she lived the latter part of her life in Antibes, and that is where I am situated as I am writing this.

I have felt an urge to go here for some time, and now, the time was right.

As I said in an Instagram post while I was preparing for the journey: 'a journey that started last year when I ‘met’ Anna-Eva Bergman, through her artwork in ‘Voyage vers l’intérieur’ in Paris. I haven’t been able to leave the impact she’s made, I have to follow the path she’s left. I have absorbed everything I’ve come across about her and now I have to return to France. This time, not only to observe but also to create. Un voyage à Antibes.'

And, what I mentioned in my presentation for my exhibition in London last year, about the impact the exhibition in Paris had on me: 'Such an impact that it became impossible not to respond in the form of my own expression – printmaking. To the extent that a human being and its creative impulses have the ability to make an imprint – then this is what you will see in the series Bakom.'


Anna-Eva's studio, view towards – and light coming in from – the north


Yesterday was a milestone. I was welcomed into the home and studio of Anna-Eva and her partner in art and life, Hans Hartung. The place is now run with great care by the Foundation Hartung Bergman who is currently hanging an exhibition which will open to the public in mid-April. Therefore, it was an honour that they made an exception and invited me in for an exclusive guided tour. I wish to thank the Foundation, in particular Eva Laugier who with her knowledge and dedication showed me around the artist's studios and property, lent me a hand with my artistic project and offered to take my photos.





I am currently reading Thomas Schlesser's 'Luminous Lives' the biography of Anna-Eva Bergman, and just before leaving for 'the field of olive trees' (as referred to by Schlesser) I read about how Anna-Eva left this world. Slightly emotional, therefore, it was to walk towards her last earthly home, but, nevertheless, uplifting and luminous indeed to be present in her absent presence.


I am not merely dedicating an artist's map to Anna-Eva, as I already started the body of work inspired by this luminously fascinating artist last year – the result of two artists who met between their artworks – and who knows when will end. Perhaps there is not an end to it. But I did bring with me two artist's maps that I developed yesterday and which I will continue to develop when I am back in the UK. Additionally, I plan to develop another map in Hardanger this summer, as this is where Anna-Eva's mother came from and where she spent (what I imagine were) joyous times.


Finally, today on International Women's Day it is important to dedicate time, space and acknowledgement to those who have no voice. Those who have a voice, yet, are unable to use it. Especially my thoughts go to those in Gaza who we are watching from a distance. Let us not distance ourselves from them, as it seems a position that we – the Western world – have comfortably taken. I fear that history is repeating itself. We should have seen it coming, there were warnings in the hostile voice of the propaganda. 


In my artwork, my walks are often circular. I return from my walks because I can.

I celebrate International Women's Day because I can.

If you celebrate International Women's Day today, use your voice to speak up about injustice, racism, hate, toxic comments and last but not least, genocide. I choose to do so today. We have to wake up. We cannot sit still and watch this anymore: 

Near 31,000 were killed in Gaza (Reported by NRK 7th March 10:40) a number which we can only assume is much higher. 

About 70 per cent of those killed are said to be women and children. (Reported by UN Women 12th February)

On average, 67 women are killed in Gaza every day, 37 of them mothers. (Sissel Henriksen 8th March)

We must speak for those who cannot, because we can.



Kvart år dedikerar eg eit prosjekt til ei pionérkvinne, og dette året er intet unntak. Anna-Eva Bergman (1909-1987) var ei norsk kunstnar som var en pionér i sitt arbeid med forgylling (blad-sølv og -gull) som ein moderne måte å uttrykka kunst på. Ho føretrakk å bli referert til som ein kunstnar som abstraherar framfor at kunsten hennes var abstrakt. Internasjonal på så mange måter levde ho den siste delen av livet sitt i Antibes, og det er der eg befinn meg medan eg skriv dette. Eg har følt ein trang til å reisa hit, og no var tida inne. Som eg sa i eit Instagram-innlegg medan eg forberedte reisa: 'ei reise som starta i fjor då eg 'traff' Anna-Eva Bergman, gjennom hennar kunstverk i ‘Voyage vers l’intérieur’ i Paris. Eg har ikkje klart å forlata verknaden ho har gjort, eg må følgje vegen ho har etterlatt seg. Eg har absorbert alt eg har kome over om henne, og no må eg tilbake til Frankrike. Denne gongen, ikkje berre for å observere, men også for å skapa. Un voyage à Antibes.'

Og det jeg nemnde i presentasjonen min for utstillinga mi i London i fjor, om innverknaden utstillinga i Paris hadde på meg: 'En slik innvirknad at det vart umuleg å ikkje svara i form av mitt eige uttrykk – trykk. I den grad eit menneske og dets kreative impulsar har evne til å setja avtrykk – så er det dette du kan sjå i serien Bakom.'


I går var ein milepæl. Eg blei ønska velkomen inn i heimen og atelieret til Anna-Eva og hennar partner i kunst og liv, Hans Hartung. Staden drivest no med stor omsorg av Stiftelsen Hartung Bergman som for tida organiserar ei utstilling som opnar for publikum i midten av april. Difor var det ei ære at dei gjorde eit unntak og inviterte meg inn på en eksklusiv omvisning. Eg ynskjer å takka stiftinga, spesielt Eva Laugier som med sin kunnskap og engasjement viste meg rundt i kunstnarane siine atelier og eigedom, gav ei hjelpande hand til mitt kunstnariske prosjekt og tilbydde seg å ta bilder.




Eg les for tida Thomas Schlesser si bok 'Luminous Lives' biografien om Anna-Eva Bergman, og rett før eg vandra til 'oliventreas mark' (som referert til av Schlesser) las eg om korleis Anna-Eva forlot denne verda. Noko kjensleladd var det difor å gå mot hennar siste jordiske heim, men likevel oppløftande og lysande å vera tilstades i hennar fråverande nærvær.


Eg dedikerer ikkje berre eit kunstnarkart til Anna-Eva, sidan eg allereie starta arbeidet inspirert av denne lysande fascinerande kunstnaren i fjor – resultatet av to kunstnerar som møttest mellom kunstverka deira – og kven veit når det tar slutt. Kanskje det ikkje har ein slutt. Men eg tok med meg to Artist's Maps/kunstnarkart som eg arbeidde på i går og som eg vil fortsettje å utvikle når eg er tilbake i Storbritannia. I tillegg planlegg eg å utarbeida enda eit kart i Hardanger i sommar, sidan det er der Anna-Evas mor kom frå og kor ho tilbrakte (som eg ser for meg:) glade stunder.




Til slutt, i dag på 8. mars, den internasjonale kvinnedagen er det viktig å dedikera tid, rom og anerkjenna dei som ikkje har nokon stemme. Dei som har ei stemme, men likevel ikkje kan bruka den. Spesielt mine tankar går til dei i Gaza som me ser på frå avstand. La oss ikkje ta avstand frå dei, som det ser ut til at me – den vestlege verda – komfortabelt har innteke. Eg frykter at historia gjentek seg. Me burde ha sett det koma, det var varsla i propagandaens fiendtlege stemme.


I mine kunstverk er vandringane mine ofte sirkulære. Eg vender tilbake fordi eg kan.

Eg feirar kvinnedagen fordi eg kan. Dersom du feirar kvinnedagen i dag, bruk stemma di til å sei ifrå om urettferd, rasisme, hat, giftige kommentarar og sist, men ikkje minst, folkemord. Eg vel å gjera det i dag. Me må vakna. Me kan ikkje sitta stille og sjå på dette lenger:

Nesten 31.000 drepte i Gaza (Rapportert av NRK 7. mars 10:40), et tall som me berre kan anta er mykje høgare.

Rundt 70 prosent av de drepte sies å være kvinner og barn. (Rapportert av FN/UN Women 12. februar)

I snitt blir 67 kvinner drept i Gaza daglig, av dem 37 mødre. (Sissel Henriksen 8. mars)

Me må snakka for dei som ikkje kan, fordi me kan.












22 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page