A place must be alive – shining – contain an inner self-sustaining life of its own. It should have a classical grandeur, calm and strength that makes the viewer feel an inner silence, similar to what one feels when entering a cathedral.
After Anna-Eva Bergman – 'picture' replaced with 'place'
•
Ein stad skal vere levande – skinande – innehalda eit eige indre sjølvlevande liv. Det skal ha ein klassisk stordom, ro og styrke som får tilskodaren til å kjenna ei indre stille, lik det ein kjenner når ein trer inn i ein katedral.
Etter Anna-Eva Bergman – 'bilete' byta ut med 'stad'
(Norsk versjon nedst)
'What they are searching for he describes as
‘a small place – where there is a small hotel – somewhere on a Fjord, amongst pleasant country – and where we can be quite alone from Tourists (upon this [he] is very firm)’.
They intend to settle in such a place for about three weeks, for [them] to work […], but also to do some walking […] from the three places they are offered, [they] prefer Öystese […] on the Hardangerfjord.'
They stayed there for three weeks, after which one of them decided to return, set up a timber lodge and stay in Norway on several occasions, for months on end.
This could have been our story, except it took place in 1913, not 2024, these two were a couple of male friends whose names were Pinsent & Wittgenstein, not Lisund & Vikse. We could have asked for the exact same, had the same criteria – especially if you replace the 'small hotel' with 'an art gallery' – and found ourselves in the same place. We are in the same place. And if you add 6 months and the unforeseeable future to their three weeks, that is how long L & V intend to settle. In addition to the art gallery, add a professinal artists' organisation, an international artists' house, a local film club and you are nearly there. The uniqueness of this place sparkles like the light that hits the water surface, somewhere on a Fjord.
It is almost two years since I discovered Anna-Eva Bergman. Standing in front her artworks for the first time at MAM Paris triggered a range of reactions and emotions within me. One of them was a slight annoyance, not so much about the fact that I was unaware of the great artist that she was, but that I was aware of her husband, Hans Hartung, the great artist. And here she joins the unfortunate stories, the history of art, life and society, and the line of women who often occupies the space simply known as: 'the shadow of their man'. Not because they are any less clever or gifted or in any way deserve less focus. I think it may be hard to explain why, except, it is simpy more common to refer to 'his wife' than 'her husband'.
Women. Women's rights. If we ask the great philosopher Wittgenstein, who has been declared a genius by many for his work on Logic, Mathematics, Mind and Language too '[he: Wittgenstein] is very much against [Women's Suffrage] – for no particular reason except that 'all the women he knows are such idiots''.
As simple and logical as that – perhaps they are hiding in the shadow of their men out of pure stupidity. This reminds me of an occurrence during one of the (brilliant) Open Studio events at the Artist's House Messen which prompted my declare: always stand in your own light.
Never in someone else's shadow.
If you do, I encourage you to step out.
Find your inner strength, similar to what one feels when entering a cathedral.
Happy international women's day!
News
I wrote last year's International Women's Day post from Antibes. One year on, I am writing the post from our ancestral place Vestvik, Bømlo, but the focus is still on Anna-Eva Bergman and this time my gratitude goes to the art gallery mentioned above, Kabuso in Øystese. A couple of weeks ago I received an offer I gladly and without hesitation accepted, when the director of Kabuso, Sissel Lillebostad, proposed a three week stay in the Hardanger – Berlin Artist Residency. Since then I have focused my research on Bergman's life in Germany and Berlin. I am looking very much forward to embark on a new artist residency and bring with me experiences from my previous AiR on Iceland.
Ísafjörður and Berlin – two opposites to compare?
I have also been asked to join forces, or boards, which I will be less vague about when it is properly announced and official.
Remember that women can, women will, and women also should.
Activities
I am not completely sure what lead to a current fascination for Ludwig Wittgenstein's travels, it is has been captivating to search for what they saw, how they perceived, which spaces they occupied and why (there). Did they experience the same then as I do now? Do we perceive the place similar? I only know that no knowledge acquired is in vain and that I am sure it will lead somewhere, but does it fit in with Bergman? Perhaps they are – like Ísafjörður and Berlin – two opposites to compare.
Due to illness, I have been less productive and active than desired. I have continued developing my double artist's maps Rot Zweimal, and made quite good progress this week. I hope to return to Messen next week to continue.
The local film club is still a success and I have seen almost all the movies so far this year. All but one, which may have been the most important one. Whether it was the best I do not know, but it got an Oscar which speaks for itself. 'The desperate situation of Palestinians in the West Bank is effectively and mercilessly portrayed in this powerful documentary.' Power and strength was what I lacked. It may make me weak, but that does not mean I turn the other cheek. My heart is constantly bleeding for Palestine, and watching this movie will not stop the bleeding.
I will use Anna-Eva Bergman's wise words as a reminder, even though her experiences were from another time, in another world, we must ask ourselves – Did they (the Jews) experience the same thing then as they (the Muslims) do now?
'But what I want to emphasise is the following: What they told us, they told their entire large circle of acquaintances. And what they had experienced, thousands of others had also experienced and told thousands more, who in turn had told millions more. So do not come and say that the German people knew nothing.'
Bergman in 'Erindringer' pp 96-97
I know, you know, we know. We have been given this international women's day to stand together and to share. Use it well!
•
Ver din eigen katedral av ljos
`Det dei leitar etter beskriv han som
'ein liten stad – der det er eit lite hotell – ein stad ved ein fjord, i eit fint landskap – og kor vi kan vera ganske åleine frå turistar (på dette er [han] veldig bestemt)'.
Dei vil slå seg ned på ein slik stad i omlag tre veker, for å arbeida […], men også for å gå turar […] frå dei tre stadene de blir tilbydde, føretrekk [dei] Öystese [...] ved Hardangerfjorden.' ´
Dei blei verande i tre veker, korpå ein av dei bestemte seg for å venda tilbake, sette opp ei tømmerhytte og vera i Noreg ved fleire anledningar, i månader i strekk. Dette kunne ha vore vår historie, bortsett frå at den fann stad i 1913, ikkje 2024, desse to var eit par vener som heitte Pinsent & Wittgenstein, ikkje Lisund & Vikse. Vi kunne ha bede om nøyaktig det same, hatt dei same kriteriane – spesielt dersom du erstattar eit 'lite hotell' med 'eit kunstgalleri' – og dermed funne oss sjølv på same stad. Vi er på same stad. Og dersom du legg til 6 månader og ei uoverskodeleg framtid til deira tre veker, er det kor lenge L & V har tenkt å slå seg ned. I tillegg til kunstgalleriet, legg til ein profesjonell kunstnarorganisasjon, eit internasjonalt kunstnarhus, eiin lokal filmklubb, og du er nesten der. Det unike med denne staden glitrar som ljoset som treff vassoverflata, ein stad på en fjord.
Det er snart to år sian eg først oppdaga Anna-Eva Bergman. Å stå framfor kunstverka hennar for første gong på MAM Paris utløyste ei rekkje reaksjonar og kjensler i meg. Ei av dei var ein slags irritasjon, ikkje så mykje over det faktum at eg ikkje var klar over den store kunstnaren ho var, men at eg var klar over mannen hennar, Hans Hartung, den store kunstnaren. Og her sluttar ho seg til dei uheldige historiane, historien om kunst, livet og samfunnet, og rekkja av kvinner som ofte okkuperar staden berre kjend som: 'i skuggen av deira mann'. Ikkje fordi dei er mindre smarte eller talentfulle eller på nokon måte fortener mindre fokus. Eg trur det kan vera vanskeleg å forklara kvifor, bortsett frå at det rett og slett er meir vanleg å referera til 'kona hans' enn 'hennar mann'.
Kvinner. Kvinners rettar. Om vi spør den store filosofen Wittgenstein, som har blitt erklært eit geni av mange for sitt arbeid med logikk, matematikk, sinn, og språk også '[han: Wittgenstein] er veldig imot [kvinners stemmerett] – utan nokon særskild grunn bortsett frå at 'alle kvinnene han kjenner er slike idiotar'.
Så enkelt og logisk som det – kanskje dei gøymer seg i skuggen av sine menn av ren dumskap. Dette minnar meg på ei hending under ei av dei mange (strålande) Open Studio-arrangementa på Kunstnarhuset Messen som fekk meg til å utropa: stå alltid i ditt eige ljos.
Aldri i nokon andre sin skugge.
Om du gjer det, oppmodar eg deg til å stiga ut.
Finn din indre styrke, lik det ein kjenner når ein trer inn i ein katedral.
Gratulerar med den internasjonale kvinnedagen!
Nyhende
Eg skreiv fjorårets kvinnedags-innlegg frå Antibes. Eitt år seinere skriv eg innlegget frå slektstaden Vestvik på Bømlo, men fokuset er stadig på Anna-Eva Bergman og denne gongen går mi takk til kunstgalleriet nemnd ovenføre, Kabuso i Øystese. For nokre veker sidan fekk eg eit tilbod eg takka ja til med glede og utan å nøla, då direktøren for Kabuso, Sissel Lillebostad, tilbydde eit tre vekers opphald i Kunstnarhusværet Hardanger – Berlin. Sidan då har eg fokusert på Bergman sitt liv i Tyskland og Berlin. Eg gler meg veldig til å ta fatt på eit nytt kunstnaropphald og ta med meg erfaringar fra mitt førre kunstnaropphald på Island. Ísafjörður og Berlin – to motsettingar å samanlikna? Eg har også blitt spurd om å styre med noko, også kjend som verv, som eg skal vera mindre vag om når det er retteleg annonsert og offisielt.
Hugs at kvinner kan, kvinner vil, og kvinner også – bør.
Aktivitetar
Eg er ikkje heilt sikker på kva som førte til den noverande fascinasjonen for Ludwig Wittgenstein sine reiser, det har vore fengslande å lesa, søkje etter kva dei såg, korleis og kva dei oppfatta, kva for stader dei var og kvifor (nett der). Opplevde dei det same då som eg gjer no? Oppfattar vi staden likt? Eg veit berre at ingen kunnskap som ein tileignar seg er forgjeves og eg er sikker på at den vil føre ein stad, men passar den inn med Bergman? Kan hende er dei – som Ísafjörður og Berlin – to motsetningar å samanlikna.
Grunna sjukdom har eg vore mindre produktiv og aktiv enn ønskt. Eg har fortsett å arbeida med det doble kunstnarkartet Rot Zweimal, og har hatt god framgong denne veka. Eg håpar å returnera til Messen neste veke for å fortsetta.
Den lokale filmklubben er stadig ein suksess og eg har sett nesten alle filmene så langt i år. Alle bortsett frå éin, som kanskje var den viktigaste. Om den var den beste veit eg ikke, men den fekk Oscar som jo talar for seg sjølv.
'Den desperate situasjonen til palestinerar på Vestbreidda er effektivt og nådelaust skildra i denne sterkee dokumentarfilmen.' Kraft og styrke var det eg mangla. Det kan henda det betyr at eg er svak, men det betyr ikkje at eg vender det andre kinnet til. Hjarta mitt blør konstant for Palestina, og å sjå denne filmen vil ikkje stoppa blødinga.
Eg vil bruka Anna-Eva Bergman sine kloke ord som ei påminning, sjølv om hennar opplevingar var frå ei anna tid, i ei anna verd, må me spørja oss – Opplevde dei (jødane) det same då som dei (muslimane) gjer no?
'Men hva jeg vil understreke er følgende: Hva de fortalte oss, fortalte de til hele sin store bekjentskapskrets. Og hva de hadde opplevd, hadde tusenvis av andre også opplevd og fortalt videre til atter tusenvis, som igjen hadde fortalt det videre til millioner. Kom så ikke og si at det tyske folk ingenting visste.'
Bergman i 'Erindringer' s 96-97
Eg veit, du veit, vi veit. Vi har fått denne internasjonale kvinnedagen for å stå saman og dela. Bruk den godt!
Sources/kjelder:
Comments