As promised, the follow-up to my previous post. But first:
• It is with great pleasure that I can announce that I am one of 29 artists who have been awarded an Artist Grant from Vestland County Council. I am infinitely grateful.
• In ‘my’ new workshop in Ålvik I have had a taste of life as a practicing Printmaker in Hardanger, because as a member of the artist organisation Harding Puls I have access to Kunstnarhuset Messen’s Printmaking fascilities. This is also a place to keep the artist network and international impulses constantly flowing. On the last Saturday in October, Messen held its last ‘open studios’ where they invited us into each of the 4 artists who showed and talked about their work and projects in each studio. This concluded Messen’s artist year with about 40 visiting international artists. The next group is already coming over New Year.
• Kabuso has had the art event ‘Art and Yoga’, a concept by and with Devika from FjordYoga, where we do Yoga together in the gallery room surrounded by artwork – this autumn/winter with drawings by Brynhild Winther. Incredibly nice and highly recommended.
• Hopefully there will be many nice movie nights in Norheimsund village cinema in the future, which is a great fit when the nights get longer. We have joined the Kvam film club and are looking forward to dark evenings together with other film enthusiasts. Every other Tuesday – lots of goodies on the program!
• I will be participating in one last exhibition this year, and what is extra special is that it is a Christmas exhibition at the beautiful Galleri Salhus. Off the wall and off the table is a sales exhibition at the Textile Industry Museum with art, crafts and design, and as the name suggests, you can buy works and take them with you on the same day. The 2024 Christmas exhibition will be held from November 24th to December 13th and I will be contributing with Monoprints from 2021-24 printed during my master's studies and my time as artist in residence at York St John University respectively.
•
Som lova, oppfølgaren på mitt førre innlegg. Men først:
• Det er med stor glede eg kan meddele at eg er ein av 29 utøvande kunstnarar som blir tildelt Kunstnarstipend frå Vestland fylkeskommune. Eg er uendeleg takksam.
• I ‘min’ nye verkstad i Ålvik har eg smaka på livet som utøvande grafikar i Hardanger, for som medlem av kunstnarorganisasjonen Harding Puls får eg tilgang til Kunstnarhuset Messen sitt grafikkrom. Dette er også ein stad for å halda kunstnarnettverket og internasjonale impulsar konstant flytande. Den siste laurdagen i Oktober avholdt Messen sin siste ‘open studios’ kor dei inviterte oss inn til kvar av dei 4 kunstnerane som viste og fortalde om sine arbeid og prosjekt i kvar sitt studio. Dette konkluderte Messen sitt kunstnarår med omlag 40 besøkande internasjonale kunstnerar. Neste pulje kjem allereie rett over nyttår.
• Kabuso har hatt kunstarrangementet ‘Kunst og Yoga’, eit konsept av og med Devika frå FjordYoga, kor me gjer Yoga ilag i kunstsalen omringa av kunstverk – denne haust/vinteren med teikningar av Brynhild Winther. Utruleg fint og anbefalast verkeleg.
• Det blir forhåpentlegvis mange fine filmkveldar i Norheimsund bygdekino framover, som passar fint når nettene blir lange. Me har meldt oss inn i Kvam filmklubb og ser fram til mørke kveldar ilag med andre filminteresserte. Annankvar tysdag – mykje bra på programmet!
• Ei siste utstilling blir eg med på dette året, ekstra stas at det er ei juleutstilling på det fine Galleri Salhus. Off the wall and off the table er ei salsutstilling på Tekstilindustrimuseet med kunst, handverk og design, og som namnet tilseier kan du kjøpa verk og ta det med same dag. Juleutstillinga 2024 heng 24. november – 13. desember og eg bidreg med Monotrykk frå 2021-24 trykt henholdsvis under mine masterstudier og mi tid som artist in residence ved York St John University
•
All photos below: Mitchell van Eijk
After I had hung my work in Edinborgarhúsið and welcomed friends and family, known and unknown, I gave a short speech for my exhibition. This is the extended version.
It is appropriate to start by thanking a few who have supported me on this recent journey. Primarily, ArtsIceland – for accepting my application and for giving me all the advice and assistance needed along the way. A special thanks to Elísabet at ArtsIceland who a driving force has been and who I believe to be a thorough source for the arts community in Ísafjörður. I think Elísabet is a 'yes let's' person, as opposed to 'no we can't'. There are always things that we cannot do and there are already too many people who will focus on that. Elísabet did not, on the contrary, she shared local stories, advice and put me in contact with other knowledgeable people – all valuable to my project 'mapping Ísa'.
ég er þetta hús is the title of the exhibition and though it is not this house [Edinborgarhúsið] the title refers to; it feels quite appropriate to exhibit in a house that was originally built (in 1907 by the first Icelandic architect) for the Icelandic-Scottish trading company. I have a strong bond to Scotland, not only after calling it my home for more than five years, but Scotland was where my journey in printmaking started. Showing my work – my interpretation of a place – in Iceland almost a decade later feels slightly surreal yet rightfully rewarding.
The title, which translates to I am this house, does refer to a specific house and although it could be any house, person or place, it is Sundstræti 20 in Ísafjörður. A weathered, wooden boathouse in the true sense of the word. One of the first days as artist in residence in Ísa I saw this little grey house and it drew me towards it. I placed my hand on its beautiful surface – it was warm, like it was breathing, it was rough, yet as smooth as velvet. It was like an organism with a heartbeat and a mind, and thoughts, and a life lived behind it, and inside it.
During my residency, I walked every day. Nearly every day I walked to meet with the house. In the same way that the poles define the center of Arctic and Antarctic, Sundstræti 20 became the definition of Ísafjörður – the place – for me. It became the heart of my project, the compass of my stay, the map to guide me.
I have understood that I am one of few who have been – and seen what it looks like – inside the house. Naturally, everyone can obtain that – an overview by browsing through the windows. But this is what the essence of place means to me: a symbiosis of being present, moving, observing, touching, and feeling a place. Sensing a place by being there. Although Hörður is an old man now, he generously invited me in with good assistance from helpers. I sincerely believe that those of us who were there that Saturday share something afterwards that we will always remember. Many passersby probably do just that, simply pass by Sundstræti 20 and do not think much of it, and it may never win any beauty contest. But we who have seen, know what wealth, craftsmanship and beauty lies inside.
In that case its state resonates with that of Slúnkaríki, an 'inside-out' house, where the owner Sólon meant that the beauty – that was the inside – should be displayed so that everyone could see it, on the outside. Thus, the exterior was wallpaper-clad while the interior was corrugated iron.
This is one of many local stories I have been told and come across during my one-month long residency. However, the one who has left the strongest impression is Guggan. Yellow occurs in this project, but I did not choose yellow. It coloured this project. Yes, Guggan was a ship, a yellow trawler and yes betrayal may be associated with its legacy, but what if Guggan never left? What if Guggan floats freely amongst you? What if Guggan is you? Perhaps Guggan could not choose for herself, but you can. You decide who you are and whether or not you are being sold to others, only never to return.
I wrote my proposal for this residency over two years ago and I have managed to stay true to my initial ideas while not being a slave to already set rules. This has been a visit and a revisit to the Westfjords in quite separate phases of my life. In the meantime, I have changed. Ísa has changed.
I have spent this time wandering, observing, discovering, and rediscovering. I wish I could have created more, walked more, stayed longer, and continued all the conversations. But at the end of my residency, it is time to acknowledge my accomplishments, and there is something that I have stayed true to from my original proposal. One is sharing. The importance of sharing knowledge and sharing stories. The other is to use what I have. The latter is the resulting element of the end of residency show, everything I have developed and displayed are either found objects, things I already had or items that were given or lent to me.
These two principles – like everything else in this universe – become intertwined and stay interconnected.
Takk fyrir, allir.
•
Etter at eg hadde hengt arbeidet mitt i Edinborgarhúsið og ønska velkomen vener og familie, kjende og ukjende, holdt eg ein kort tale for utstillinga min. Dette er ein utvida versjon.
Det kjennest rett å starta med å takka nokon av dei som har støtta meg på denne reisa. Først og fremst ArtsIceland – for å godta søknaden min og for å gje meg alle råd og hjelp eg trong undervegs. Ein spesiell takk til Elísabet ved ArtsIceland som har vore ein drivkraft og som eg trur er ei rik kjelde for kunstmiljøet i Ísafjörður. Eg trur Elísabet er ein 'ja la oss'-person, i motsetning til 'nei vi kan ikkje'. Det er alltid ting vi ikkje kan gjera, og det er allereie for mange mennesker som vil fokusere på dette. Elísabet fokuserte ikkje på dette, tvert imot, ho delte lokale historiar, råd og sette meg i kontakt med andre kunnskapsrike menneske – alt verdifullt for prosjektet mitt 'mapping Ísa'.
Sjølv om ArtsIceland er grunnen til opphaldet mitt, er familien min i Súðavík grunnen til å vende tilbake til Vestfjordane for no, sjette gong. Takk til syster mi Anne Berit og resten av familien i Súðavík, for å invitera meg inn i landskapet dykkar, ta meg med på turar, "tvinga" meg til å køyra bil, oppmuntra meg til å baaa i iskaldt vann, fòra meg godt og hjelpte meg med absolutt alt eg bad om. Eg var verken åleine eller einsam på ArtsIceland og kunne ikkje bedt om ein betre sambuar enn fotografen Mitchell. Takk for sjenerøsiteten, roen og for å dela gode samtar – eg håpar det blir mange fleire i framtida. Takk til Heiða i Netagerðin for å vera så imøtekomande, til Greta for å halda den mest glimrande skriveverkstaden, til Jana og Roberta på biblioteket/Eyrartun for å vera så hjelpsame, positive og venlege, til Sofia for å ha lånt meg si kuratoriske ekspertise og råd (og delt vår felles kjærleik til dyr) og sist, men ikkje minst, til den personen som har vore ved mi side omlag 95% av alle utstillingsopningene eg har tatt del i, Ísafjordur intet unntak – takk Kåre.
ég er þetta hús er tittelen på utstillinga og sjølv om det ikkje er dette huset [Edinborgarhúsið] tittelen refererer til; det kjennest ganske passande å stilla ut i eit hus som opprinneleg blei bygd (i 1907 av den første islandske arkitekten) for det islandsk-skotske handelsselskap. Eg har ei knyting til Skottland, ikkje berre etter å ha kalt det min heim i meir enn fem år, men Skottland var der reisa mi i grafikkfaget starta. Å visa arbeidet mitt – mi tolking av ein stad – på Island mest eit tiår seinare kjennesst litt surrealistisk, men med rette, givande. Tittelen, som kan omsettast til eg er dette huset, refererer til eit spesifikt hus, og sjølv om det kan vera eit kva som helst hus, person eller stad, er det Sundstræti 20 i Ísafjörður som er dette huset. Eit forvitret tre-båthus i ordets rette forstand. Ein av dei første dagane som artist in residence i Ísa såg eg dette vesle grå huset og det trakk meg til seg. Eg la handa på den fine overflata – den var varm, som om den pusta, den var grov men samstundes glatt som fløyel. Det var som ein organisme med hjarteslag og sinn, og tankar, og eit levd liv bak seg, og inni seg.
Under opphaldet mitt gjekk eg kvar dag. Nesten kvar dag gjekk eg for å møta huset. På same måte som polane definerer sentrum av Arktis og Antarktis, blei Sundstræti 20 definisjonen av Ísafjörður – staden – for meg. Det blei hjarta i prosjektet mitt, kompasset for opphaldet mitt, kartet for å leia meg. Eg har forstått at eg er ein av få som har vore – og sett korleis det ser ut – inne i huset. Det kan naturlegvis alle få – ein oversikt ved å sjå gjennom vindauga. Men dette er essensen av kva stad betyr for meg: ein symbiose av å vera tilstades, bevega seg, observera, ta på og føla ein stad. Å sansa ein stad ved å vera der. Sjølv om Hörður er ein gamel mann no, inviterte han meg raust inn med god hjelp frå hjelperar. Eg trur oppriktig at dei av oss som var der den laurdagen deler noko i ettertid som vi alltid vil hugsa. Mange forbipasserande gjer nok nettopp det, passerar forbi Sundstræti 20 og tenkjer ikkje så mykje over det, og den kjem kanskje aldri til å vinna nokon skjønnheitskonkurranse. Men vi som har sett, veit kva rikdom, handverk og skjønnheit som ligg inni.
I så fall resonerar denne tilstanden med Slúnkaríki, eit "vrengt" hus, der eigaren Sólon meinte at skjønnheita – det var innsida – skulle visast slik at alle kunne sjå det, på utsida. Dermed blei utsida tapetkledd medan innsida var av bølgeblikk. Dette er ei av mange lokalhistoriar eg har blitt fortald og oppdaga i løpet av mitt månadslange opphaald. Den som har gjort sterkast inntrykk er likevel Guggan. Gult førekjem i dette prosjektet, men eg valde ikkje gult. Den farga dette prosjektet. Ja, Guggan var eit skip, ein gul trålar, og ja, svik kan vera forbunde med ettermælet, men kva om Guggan aldri drog? Kva om Guggan flyt fritt iblant dykk? Kva om Guggan er deg? Guggan kunne kanskje ikkje velje sjølv, men du kan. Du bestemmer sjølv kven du er og om du blir solgt til andre eller ikkje, for så å aldri venda tilbake.
Eg skreiv søknaden min til dette opphaldet for over to år sidan, og eg har greidd å vera tru mot mine opprinnelege idéar, samtidig som at eg ikkje har vore ein slave av allereie fastsette reglar. Dette har vært ein tur og ein rretur til Vestfjordane i ganske separate fasar av livet mitt. I mellomtida har eg endra meg. Ísa har endra seg. Eg har brukt denne tida på å vandra, observera, oppdaga og gjenoppdaga. Eg skulle ønska eg kunne ha skapt meir, gått meir, vore lenger og fortsett alle samtalane. Men på slutten av mitt opphald er det tid for å anerkjenna det eg har utretta, og det eg har vore tru mot frå min opprinnelege søknad. Den eine er å dela. Viktigheten av å dela kunnskap og dela historiar. Den andre er å bruka det eg har. sistnemnde er det resulterande elementet i kunstnaropphaldets avsluttande utstilling, alt eg har utvikla og viser er enten funne gjenstandar, ting eg allereie hadde, eller gjenstandar som blei gitt eller lånt til meg. Desse to prinsippa – som alt anna i dette universet – blir samanvevd og forblir samankopla.
Takk fyrir, allir.
Woven pieces – material: found/donated objects and Plötulopi from the artist's own yarn archive dyed with Anne Berit's Blueberry Jam, and ground Turmeric from the residency kitchen • Vevde arbeid – materiale: funne/donerte gjenstandar og Plötulopi frå kunstnaren sitt eige garnarkiv farga med Anne Berit sitt blåbærsyltetøy, og gurkemeie fra felles-kjøkenet
Comments