In connection with my exhibition at KFUK-hjemmet in London, I have written a text to accompany the show.
'Old houses and farms mean a lot to me'
Norwegian author Edvard Hoem says this in an interview with Hilde Tobro, and continues: '...they are like windows to a time that is past, but from which we can learn.'
'the houses alone are not enough, I have to read history, and I write a lot about times before us, so I also look for details in life' says the author, 'of which the houses only give us a glimpse.'
I have this in common with Hoem – a fascination for houses, which may be visible in this, my second exhibition at 'K', the Norwegian YWCA in London. Even more though, than the physical houses we live in, I am interested in the term place. Because it is the sense of place that transforms a house into something other than simply roofs and walls, something more than just a place to stay. It is the sense of place that creates homes. However, what is a home, if not simply a house where people live? A building may house a home but a home does not necessarily require a building.
Nevertheless, houses occur in many of the prints on show at K. The houses represent the act of leaving behind, and, returning.
The reason I quote Edvard Hoem in this introduction is because his eloquent stories resonate with me and have inspired some of my print’s motifs. They create the basis for the theme of home in this exhibition. Additionally, the theme of journey made its presence as I assembled the prints that I wanted to show. Voyage vers l’intérieur (A Journey Within) was the title of an exhibition at Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris – the first major retrospective exhibition of Anna-Eva Bergman’s works in France – which made a profound impact on me. Such an impact that it became impossible not to respond in the form of my own expression – printmaking. To the extent that a human being and its creative impulses have the ability to make an imprint – then this is what you will see in the series Bakom (meaning behind). Sinziana Ravini cites Bergman saying ‘An artist cannot make great art unless she or he tries to become one with the universe that surrounds her’.
I was unaware of the Norwegian Artist upon arriving in front of her monumental paintings inspired by a somewhat emotional landscape lifted effectually to sublimity with an extended use of gold- and silver-leaves. Some of her work had been made in response to sea journeys along the Norwegian coast – greeted by dramatic mountains and the mesmerising light of the midnight sun – all slow observations of her motherland from a distance. Bergman lived abroad, most of her life in France, with her husband, the more well-known artist Hans Hartung.
In many ways, all the works collated in this exhibition can be seen as a long journey that commenced in the summer of 2019 when I visited Molde in search of a place. A place I had merely read about. A series of books had become important to me after I had left Norway and moved to Scotland. They became the centre of my BA (Hons) major project as the theme of a series of prints. Within these books, I found people who equally had left, although more than a hundred years and reasons parted us. Edvard Hoem wrote about people who left – what can be described as – one of the most beautiful places you could imagine. What made them leave, in search of what and what did they leave behind?
This search became embodied in prints such as ‘huset på Kringsjå’, inspired by the real house that once stood in Rekneslia, a home built by Serianna and Knut (Slåttekaren), in the same manner as they build peat stacks together, reflected in the print ‘peatstackhouse’. Some left, like Gjertine and Ole, seen reconciling in ‘Grace’, and Lars, (‘Lars behind bars’ and ‘Innestengt i udyr’ who left and returned, although in a completely different state than the teenager who fled in search of ‘better’.
The latter leads to the question of whether we ever return as the same version as the one who left. In my Master’s thesis ‘Return to ruin’, where I also embarked on journeys, then, to the area where I grew up, I discussed pilgrimage in relation to the act of moving towards, between, and returning from, a destination. I found that on the point of returning from this journey – e.g. a pilgrimage – we have obtained information from multiple views for an enhanced understanding. The act of distancing results in a broader view. And further, ‘According to [psychoanalyst Melanie] Klein, once a separation occurs, we start to observe the object. Ergo, by distancing or disconnecting an element from its former container does not mean it has lost its former connection. It is reviewed in a different context from a different perspective.’
‘huset på Kringsjå’ conveys the moment Eilert returns from Alberta to his childhood home, and – to a greater extent – a place which will stay forever as the way you left it, unless you return, where upon your arrival you may discover that although nothing – also everything – has changed.
‘He walked the old childhood’s road from over Rekneshaugen and was amazed at how little had changed there. It was this way he walked with milk from Kringsjå (…) From the place they called Svingen, the road was exactly as before. Also at Rekneshaugen everything was unchanged. But in the woods on the way to Varden everything seemed foreign to him. Even the old road from the house at Kringsjå and across Bratlihaugen to the peat ditch he did not find the slightest trace of. (…) But little by little he recognised a stone here, and a rock there, which he remembered he had seen before.’ (Hoem in Liv andre har levd, 2017).
Interestingly, Varden appears in this section from Hoem’s book Lives Others Have Lived – Varden translates to the cairn. The theme of a cairn also appeared in my thesis without me necessarily steering the content towards it.
Equally, it was beyond my knowledge that the place where a little red hytte (cabin) – once belonging to my great-aunt Aslaug – was named Varden. Until I saw it in the deed. In the process of restoring the hytte at Varden – now our hytte – we are wandering through layers of history, treasured objects, handwritten notes, mere fragments of lives others have lived.
In my thesis where I discussed Memorialisation, I referred to the Scottish poem ‘The Soldier’s Cairn’. ‘In the poem Symon (1933, pp. 2–3) emphasises the shared experience of building a cairn as an act of commemoration.’
In a way that is where this journey ends, at least in terms of this exhibition. ‘huset på Kringsjå’ evolved into ‘hytta på Varden’ and further, merged with prints from the series Bakom.
In my practice, I gravitate towards the already existing element and how we may refine and develop that. Perhaps as a result, one motif is carved on the back of the other, making it impossible to establish which one is in front and which one is behind. Absorbed in the infinite silver that Anna-Eva continuously returned to in her artwork, ‘bakom huset på Kringsjå’ and ‘bakom hytta på Varden’ conclude this journey.
They convey the return, the homecoming, and the observation from a distance.
They both hold memories of lived life.
•
'Gamle hus og gardar betyr ein god del for meg'
seier Edvard Hoem i eit intervju med Hilde Tobro, og fortset: 'fordi dei er som vindauge til ei tid som er forbi, men som vi har mykje å lære av.'
'Men husa aleine er ikkje nok, eg må lesa historie, og eg skriv mykje om tider før oss, derfor driv eg også mykje og leitar etter detaljar i livet' seier forfattaren, 'som husa berre gir oss eit glimt av.'
Til felles med Hoem, har eg også ein fascinasjon for hus og gardar, noko som kjem til syne i denne andre utstillinga mi på 'K', KFUK-hjemmet i London.
Men enno meir enn dei fysiske husa me bur i, er eg oppteken av stader. For det er stadkjensla som gjer husa om til noko anna enn berre tak og vegger, noko meir enn berre ein opphaldsstad. Det er stadkjensla som skapar heimar.
Men kva er ein heim, om ikkje berre eit hus der folk bur? Ein bygning kan husa ein heim, men ein heim krev ikkje nødvendigvis ein bygning. Likevel, hus førekjem i mange av trykka som stillest ut på K. Husa representerar handlinga å forlata seg, og å returnera.
Grunnen til at eg siterar Edvard Hoem i denne introduksjonen er fordi hans ekspressive historiar resonnerar hjå meg og har inspirert nokre av biletemotiva mine. Dei skapar grunnlaget for temaet heim i denne utstillinga. I tillegg gjorde temaet reise seg gjeldande då eg sette saman bileta eg ville vise. Voyage vers l’intérieur (Ei reise innanfor) var tittelen på ei utstilling på Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris – den første store retrospektive utstillina av Anna-Eva Bergman sine verk i Frankrike – som gjorde eit dyp inntrykk på meg. Eit slikt inntrykk at det blei umuleg å ikkje svara i form av mitt eige uttrykk – grafikk. I den grad eit menneske og hens kreative impulsar har evna til å sette avtrykk – så er det dette du kan sjå i serien Bakom. Sinziana Ravini siterer Bergman og seier 'Ein kunstnar kan ikkje laga stor kunst med mindre hen prøver å bli éitt med universet som omgjev hen'. Eg var uvitande om denne norske kunstnaren før eg stod framfor hennar monumentale maleri inspirert av noko me beskriva som eit emosjonelt landskap, løfta effektfullt til noko sublimt med ein sterk bruk av gull- og blad-sølv. Nokre av arbeida var laga som svar på sjøreiser langs norskekysten – møtt av dramatiske fjell og midnattssola sitt fascinerende ljos – alle langsame observasjoner av moderlandet hennar på avstand. Bergman budde i utlandet, det meste av livet i Frankrike, saman med mannen, den meir kjende kunstnaren Hans Hartung.
På mange måtar kan alle verka som er samla i denne utstillinga sjåast på som ei lang reise som starta sommaren 2019 då eg vittja Molde på jakt etter ein stad. Ein sad eg berre til då hadde lest om. Ein serie bøker hadde blitt viktig for meg etter at eg hadde forlete Norge og flytta til Skottland. Dei ble sentrale for mitt BA (Hons) hovudprosjekt, som tema for ein serie med trykk. Innanfor desse bøkene fann eg mennesker som på likt vis hadde forlete, sjølv om meir enn hundre år og grunnar skilde oss. Edvard Hoem skreiv om mennesker som forlot – det som kan beskrivast som – eit av dei vakraste stadene du kan tenkja deg. Kva fekk dei til å forlata, på jakt etter kva, og kva etterlot dei seg? Denne leitinga blei materialisert i trykk som t.d. 'huset på Kringsjå', inspirert av det verkelege huset som ein gong stod i Rekneslia, ein heim bygd av Serianna og Knut (Slåttekaren), på same måte som dei bygde torvhus saman, gjenspegla i trykket 'peatstackhouse'. Nokre drog, som Gjertine og Ole, som kan sjåast forsonande i 'Grace', og Lars, ('Lars behind bars' og 'Innestengt i udyr' som drog og returnerte, dog i ein heilt annan tilstand enn tenåringen som reiste på leit etter det 'betre'.
Det siste leiar til spørsmålet om me nokon gong kjem tilbake som den same versjonen som den som drog. I masteroppgåva mi ‘Return to ruin’, kor eg også la ut på reiser, då til området der eg vaks opp, diskuterte eg pilegrimsreise i forhold til handlinga med å bevege meg mot, mellom og tilbake frå ein destinasjon. Eg fann at på tidspunktet for returen frå ei slik reise – t.d. ei pilegrimsreise – har me innhenta informasjon frå fleire synspunkt for ei forbetra forståing.
The act of distancing results in a broader view.
Handlinga av å distansera seg resulterer i eit breiare syn. Og vidare, 'Ifølge [psykoanalytiker Melanie] Klein, byrjar me å observera objektet når ein separasjon skjer. Ergo, ved å distansera eller kobla eit element frå sin tidlegare behaldar betyr det ikkje at det har mista sin tidlegare forbindelse. Den blir tolka i ein annan kontekst frå eit anna perspektiv.'
'huset på Kringsjå' formidlar tidspunktet då Eilert vender tilbake frå Alberta til barndomsheimen sin, og – i eit breiare forstand – ein stad som vil forbli for alltid slik du forlot den, med mindre du kjem tilbake, kor du ved ankomst kanskje oppdagar at sjølv om ingenting – også alt – har endra seg.
'Han gjekk den gamle barndomsvegen frå over Rekneshaugen og blei overraska over kor lite som var forandra der. Det var denne vegen han gjekk med melk frå Kringsjå (...) Frå staden dei kalla Svingen var vegen akkurat som før. Også på Rekneshaugen var alt uendra. Men i skogen på veg til Varden verka alt framand for han. Sjølv den gamle vegen frå huset ved Kringsjå og over Bratlihaugen til torvgrøfta fann han ikkje det minste spor av. (...)
Men litt etter litt kjende han igjen ein stein her, og ein stein der, som han hugsa at han hadde sett før.’ (Hoem i Liv andre har levd, 2017).
Interessant nok dukkar Varden opp i denne delen frå Hoem si bok Liv andre har levd. Temaet 'varde' dukka også opp i masteroppgåva mi utan at eg nødvendigvis styrte innhaldet mot det. På same måte var det utanfor min kunnskap at staden der ei lita raud hytte – ein gong tilhøyrande mi grandtante Aslaug – heitte Varden. Helt til eg såg det i skøyta. I prosessen med å restaurere hytta på Varden – nå vår hytte – vandrar me gjennom lag av historie, verdsette gjenstandar, handskrivne notater, berre fragment av liv andre har levd. I oppgåva mi kor eg diskuterte 'memorialisation', refererte eg til det skotske diktet ‘The Soldier’s Cairn’. ‘I diktet legg Symon (1933, s. 2–3) vekt på den felles opplevinga av å bygga ein varde som ei minnehandling.’
På ein måte sluttar denne reisa der, i alle fall med tanke på denne utstillinga. ‘huset på Kringsjå’ utvikla seg til ‘hytta på Varden’ og vidare, smelta saman med trykk frå serien Bakom. I mitt arbeid graviterar eg mot det allereie eksisterande elementet og korleis me kan foredla og utvikla dette. Kan hende som eit resultat er det eine motivet (huset) skore inn på baksida av det andre (hytta), noko som gjer det umuleg å fastsetta kva som er framfor og kva som er bakom. Absorbert i endelaust sølv, som Anna-Eva stadig vende tilbake til i kunstverka sine, avsluttar ‘bakom huset på Kringsjå’ og ‘bakom hytta på Varden’ denne reisa.
De formidlar returen, heimkomst og observasjon på avstand. Dei innehar begge minner frå levd liv.
Comments